Valmuer - en smak av sommer

Mens jeg venter på sommeren drømmer jeg meg bort i en av sommerens vakreste blomster - valmuene. For et par år siden fikk jeg noen frø fra Opiumsvalmue en kompis. Jeg sådde dem samme høst, og neste vår dukket det opp store, runde blomsterknopper som så ble til overdådige, lakserosa, fylte blomster.

Fra da var jeg hektet!

Min første valmue!

Papaver

Valmuer tilhører valmuefamilien (Papaver aceae) og kommer i mange ulike typer. Det er vanlig å skille mellom ettårige sommervalmuer og staudevalmuer.

Blant de ettårige sommervalmuene er det igjen flere sorter, og i min hage har jeg Opiumsvalmue, Kornvalmue og Californiavalmue.

Opiumsvalmue

Blomsten på bildet over er en Opiumsvalmue.

Opiumsvalmuer er ettårige planter som spirer, blomstrer og setter frø i løpet av en sesong. De er lette å så, og gir raskt fargerike blomsterbed. De har et lyst grønt, nesten blålig bladverk som er ganske glatt. De små spirene er heldigvis lette å kjenne igjen i bedet.

Blant de første frøene jeg fikk, var også noen knall røde, delvis fylte, og noen enkle lilla. Etter noen år i hagen har de første valmuene krysset seg og sådd seg videre, med masse fargenyanser, både fylte og enkle, og med ulike former.

Her et vakkert eksempel på en krysning.

Men, det kan være utfordrende å få tilbake favoritten som har krysset seg frem. Det er fordi plantene fortsetter å krysse seg. Noen ganger kommer også de opprinnelige enkle, ensfargede tilbake. Hvis du tar frø fra egne krysninger, kan det derfor være lurt å så frø fra flere ulike frøkapsler.

En nydelig rosa variant av Opiumsvalmue, sammen med Honningurt. Begge er ettårige planter sådd fra frø tidlig om våren.

Opiumsvalmuene holder ikke så lenge som snittblomst, så de får som regel stå i fred i hagen og pynte opp.

Heller ikke i hagen holder hver blomst mange dager, men heldigvis er det som regel flere blomster på hver stengel. Klipper du av den visne blomsten, dukker det ofte opp flere blomster.

Kornvalmue

Kornvalmuen (Papaver rhoeas) oppfører seg litt annerledes. Den etablerer bladene i en liten rosett, og etter hvert kommer lange, tynne stilker med blomster. Blomstene er mindre enn på de doble sommervalmuene, men til gjengjeld kommer det mange flere blomster på hver plante.

Kornvalmuer i knall rødt og orange pynter opp i et hvert bed, og hver plante får mange titalls knopper og blomster. Klipper du av de frøstandene og de tilhørende stilkene kan planten fortsette å produsere blomster i hele juli og langt ut i august.

Californiavalmue

Californiavalmuen tilhører slekten Eschscholzia. Dette gjør den botanisk sett litt annerledes enn de andre valmuene.

Californiavalmuen har glatte, silkeaktige kronblader i varme fargetoner som gul, oransje og kremhvit. Den har finflikete blader, i motsetning til de bredere og mer robuste bladene på mange Papaver-arter, og avlange, spisse frøapsler.

Californiavalmuen blomstrer lengre, ofte fra tidlig sommer til ut på høsten, hvis været er varmt. Den er mer tørketolerant enn mange andre valmuer.

Her ses både bladverk, en liten knopp, en blomst og umodne frøkapsler hos en Californiavalmue.

Staudevalmuer

Staudevalmuer (Papaver orientale) er flerårige planter som kommer tilbake år etter år. De har ofte større blomster og tykkere, hårete, blader og stilker. De kan leve i mange år hvis de får gode vekstforhold.

Staudevalmuer kan man ofte finne i en knall orange farge i gamle hager. Men de finnes også i hvitt, rosa, rødt eller lilla:

En staudevalmue, Papaver orientale, i sart lilla. Denne synes jeg er utrolig vakker! Blomstene hos staudevalmuene står litt lenger enn sommervalmuene, og hver plante kan etter hvert vokse seg til en stor tue med mange blomster.

Staudevalmuer blomstrer ganske tidlig på sommeren. Når blomstringen er ferdig kan planten kuttes helt ned. På den måten oppmuntres planten til en blomstring nr 2, litt avhengig av vær og lengde på sesongen der du bor. For meg som bor på Østlandet, ca sone tre, kommer det av og til en runde to utpå sensommeren/høsten.

Her er den lilla Staudevalmuen i selskap med Pion og Allium.

Å så valmuefrø

De fleste valmuer trives i vanlig, jevnt fuktig hagejord, men klarer seg også i mager jord.

Frøene er bittesmå, og de trenger lys for å spire. Det betyr at frøene ikke skal dekkes, men kun strøs eller kastes ut og få lov å bli liggende oppå jorden.

Frøene kan sås både sent på høsten, og tidlig vår eller sommer. Jeg har sådd helt frem til juni, og fått blomster langt ut i september.

De små valmueplantene er ikke så glade i å bli flyttet på, så om du vi styre prosessen med akkurat hvor planten skal stå, kan det være lurt å så i plugger eller små potter som du senere planter ut.

Jeg synes det er enklest å så rett i bedet. Jeg sår heller litt for mange frø og tynner ut hvis de vokser for tett. Det hender også at et frø kommer på avveie, og det kan dukke opp en blomst innimellom på et sted du kanskje ikke tenkte at det var plass til en valmue. Kanskje en maur tar med seg et frø og legger det i en sprekk. Det er litt av sjarmen med valmuer.

Noen sår små kornvalmuer eller californiavalmuer mellom hellene i terrassen. Det gir et uformelt, frodig uttrykk, og kan være et triks hvis terrassen eller brosteinene trenger et blikkfang.

Valmuefrø er også veldig lett å sanke og gi bort. En liten kapsel inneholder hundrevis av frø!

En nesten moden frøkapsel fra Opiumsvamlue. Når kapselen får små hull øverst langs "kronen", er frøene modne.

Snart er det sommer igjen!

Bier og sommerfugler elsker også valmuer. Kanskje kan en liten pose valmuefrø fra en nettbutikk være det første steget mot sommeren?

Så snart du har tatt "våronna" i bedet og lagt ut ny jord, er det bare å sette i gang. Valmuefrøene vil som sagt helst ligge øverst!

Det er vanskelig å velge en favoritt, men denne Opiumsvalmuen, i røde og lilla nyanser, kommer høyt opp på lista!

Enda en vakker krysning av Opiumsvalmue, med ett sammenhengende kronblad ytterst. Denne kom år to eller tre. Det er jo utrolig synes jeg at alle disse variantene kom fra bare noen få frø.

Og her den "opprinnelige" lakserosa Opiumsvalmuen, som nå kommer år etter år.

Alle foto: Camillas hage